Depresjon?!

Stedet for å dele og drøfte interessante teorier omkring ME-gåten.

Moderators: Lennie, Tina

Post Reply
Momononicoca
Ny bruker
Ny bruker
Posts: 4
Joined: Mon May 05, 2014 17:39

Depresjon?!

Post by Momononicoca » Mon May 05, 2014 17:56

Hei!

Jeg er ny her, og starter likegodt med 1713 ord i mitt første innlegg :shock:
Gi meg gjerne en tilbakemelding på det jeg har skrevet.

Here we go:

«Du har nok kanskje en depresjon. Jeg skriver ut noen tabletter til deg.»

Jeg har nok kanskje? Javel?

Jeg starter med begynnelsen…
Like etter sommerferien i fjor ble jeg sykmeldt. Like etter fire uker med total avslapning og indre ro ble jeg altså sykmeldt. Fordi jeg var så innmari sliten.
Veldig lite logisk, men veldig sant.
Det tok ikke lange tiden før legen ymtet innpå at jeg hadde motesykdomen ME.
«ME du liksom. Det er bare pingler som får ME.»
Greit nok. Jeg var sliten. Veldig sliten. Men jeg var ikke lat. Og det er vel bare late og giddalause som får ME?
De som kunne trenge en ferie, men som ikke hadde flere ferieuker igjen, eller som ikke hadde råd til å ta fri fra jobben… De kunne finne på å «ta seg litt ME». Litt ME-ferie.

Ukene og månedene gikk. Jeg ble ikke bedre. Bare verre.
Det som hadde gått som en lek tidligere ble til store tunge oppgaver.
Det umulige tar bare litt lengre tid, sies det.
For ett år siden hadde jeg store planer om å melde meg på Oslo Marathon. En relativt umulig oppgave. Men som jeg helt klart hadde gjennomført hvis jeg hadde brukt god tid.
Jeg hadde ikke akkurat løpt for en pallplass, men dog.
I dag kan det å tømme oppvaskmaskinen føles som en marathon. Slettes ingen umulig oppgave, hvertfall ikke hvis jeg bruker god tid og nedprioriterer å støvsuge samme dag.
Sånn har det altså blitt. Terskelen for hva som er «umulig» er kraftig senket.

Jeg er vandt til å høre meg selv si; «Jeg skal bare…» i starten av en setning.
Jeg skal bare fullføre det, og jeg skal bare ditt, og jeg skal bare datt.
Ofte jeg hatt så mange baller i luften at jeg ville danket ut den beste sjonglør.
Og jeg har elsket det! Det er sånn jeg er. Og det er sånn alle kjenner meg.
Mens jeg har vært Frk.Skal-Bare, så har Mamma alltid vært Fru.Èn-ting-av-gangen.
Og nå, etter en halv evighet som sykmeldt, har jeg innsett at jeg bør lære en og annen ting av min kjære mor. Jeg er så rastløs at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Eller, jeg vet jo hvor skal gjøre av meg. Alternativet er sjelden noe annet enn sammenkrøllet i min egen sofa. Men uansett om jeg har ligget i vater i to dager eller to timer, så klør jeg i fingrene etter å gjøre noe. Jeg vil være produktiv.
Jeg vil gå til sengs om kvelden og kunne være stolt over å ha gjennomført noe. Og da snakker jeg om noe av betydning. Jeg er ikke stolt over og både ha dusjet og kledd på meg. Jeg syns det er deilig å ha klart det. Men jeg er ikke stolt. Det er vel uansett minstekravet for hva ett oppegående menneske skal klare? Og oppegående er jeg jo.
Jeg hverken ser eller høres syk ut.
Enkelte mener til og med at jeg ikke er syk. Det er psykisk sier de. Og det er bare å ta seg sammen, og skjerpe seg, så går det bra. Jada, alt går bra, eller så går det over.
Men hva så om ME til syvende og sist er en psykisk sykdom. Er ikke psykisk syke syke nok?
Må det synes?
Det er dager hvor jeg skulle ønske jeg hadde ett bein i gips, eller en annen godt synlig sykdom.
Ingen ville stilt spørsmålstegn ved at man var sykmeldt da.
Aldri ville jeg måtte forsvare meg selv med nebb og klør for å bli trodd, og for å bevise at jeg er syk. Det er forresten sjelden jeg forsvarer meg med nebb og klør. Det orker jeg ikke.
Det er utrolig hva dagevis med pysj og ullsokker gjør med deg, og for meg har det blitt viktig å kle meg pent og sminke meg når jeg skal ut blant folk. Da sklir jeg inn i mengden, og jeg er ikke lenger «hun syke». Det bringer med seg både fordeler og ulemper vel og merke.
Fordel; Jeg er som alle andre. Ulempe; Jeg er som alle andre.

Jeg har med tid og stunder innsett at ME ikke bare er tull og tøys.
Det kan ramme alle, og det rammer på mange ulike måter.
Og det er ingen normalt oppegående mennesker som velger seg ME.

Jeg er heldig. Jeg er ikke lenket til senga, og jeg har muligheten til å jobbe litt i ny og ne.
Til tross for ekstrem rastløshet, litt ensomhet, som jeg for så vidt har lært meg å trives med, og lange kjedelige dager, så har jeg det ganske fint. Jeg har lært meg å prioritere oppgaver og ikke minst lært meg å avpasse aktivitetsnivået mitt så jeg ikke ender helt i kjelleren hver gang jeg skal finne på noe. Så alt i alt klager jeg ikke.

Og det er da legen min sier;
«Du har nok kanskje en depresjon. Jeg skriver ut noen tabletter til deg.»

I forrige uke hadde jeg ny time hos legen.
Jeg tok til tårene omtrent i det jeg tråkket over dørterskelen til kontoret hans.
Kombinasjonen av en ekstremt tung dag og heftig PMS, gjorde sitt til at jeg falt litt sammen og uffet og akket meg i ett halvt minutts tid.
På den tiden konkluderer han med at jeg er depressiv. Og at det bør løses med såkalte lykkepiller. Er det sant, tenker jeg.
Er det virkelig sant at man ikke skal kunne være litt nedfor og lei?
Til tross for at jeg ikke orket å diskutere, prøvde jeg å forklare at han misforsto.
Han svarte med å si at; «Vil du ikke bli frisk?» «La oss si at 10% av sykdommen din er en depresjon. Vil det ikke være deilig å bli 10% friskere?»
Hva i all verden skal man svare til det? Man kan jo ikke si nei. Likevel føltes det helt feil å takke ja til antidepressiva, basert på en 4-minutters legetime. Hvertfall med tanke på at jeg ikke føler meg depressiv.
Jeg lot han motvillig likevel skrive ut resepten, og vi satt opp en ny time tre uker senere.
Da skulle jeg nemlig føle merkbar forskjell.

Det har nå gått seks dager siden jeg var hos legen og medisinene ligger fortsatt trygt plassert hos apoteket. Ti ville hester kan ikke få meg til å ta tabletter jeg ikke føler behov for.

De siste åtte årene har bruken av antidepressiva økt med over femti prosent blant unge jenter. Hvis alle leger er som min, så skjønner jeg hvorfor.
Har presset om «det perfekte liv» blitt så stort at man ikke kan ha noe dårlige dager?
Og har legene, som skal gjøre oss friske, gjort oss sykere?

I løpet av disse månedene som sykmeldt er perioden rundt jul og nyttår den som har vært verst for meg. For man kan jo ikke servere kjøpekake og dekke på med blomstrete duk til jul. Kan man?
Jeg presset meg nok litt lenger enn jeg burde i disse ukene, og hvis jeg på noe som helst tidspunkt skulle hatt behov for en bitteliten lykkeboost så hadde det vært da. Men jeg kom meg gjennom det. Uten antidepressiva, men med sjokolade.

Jeg tror det er viktig for alle å kjenne litt motstand. Og å kjenne på hele følelsesregisteret.
Er det meningen vi skal gå og smile og le alle sammen, hele tiden?
Er det den perfekte bobla vi streber etter?
Jeg sier ikke at et liv med antidepressiva er ett liv på tivoli. Jeg sier heller ikke at antidepressiva er ett unødig og oppskrytt preparat. For mange er nok ett liv uten denne type tabletter både utenkelig og ugjennomførbart. Men jeg sier med sikkerhet at tilgjengeligheten har blitt for stor og terskelen for lav til å begynne på dem.
Til tross for det, så er det fortsatt litt tabubelagt å si at man har angst eller er depressiv.
Hvor ironisk er ikke det?
For man skal ikke vise at man er svak. Med mindre man har beinet i gips da.

Antidepressive midler kan føre til ett lass av bivirkninger, og for å nevne noen som sto i dem legen min skrev ut;
-Svært vanlige: Kvalme. Hodepine. Fair enough. Vondt skal vondt fordrive osv.
-Vanlige: Angst. Forstoppelse. Diarè. Vektøkning. Feber. Insomnia. Svimmelhet. Okey.
-Mindre vanlige: Panikkanfall. Nervøsitet. Håravfall.
-Sjeldne: Aggresjon. Hallusinasjoner.
I tillegg står det skrevet om selvmordstanker og lysten til å skade seg selv.

Jeg skjønner at jeg ikke får alle disse servert på sølvfat over natta, men de er høyst mulig å få. Og det bare fordi jeg var litt lei meg, og fordi legen anbefalte en quick fix. Nei takk.
Dessuten har jeg allerede en av de vanlige bivirkningene. Angst.
Angst for å bli avhengig av sterke preparater. Derav også dette engasjementet.
Jeg har sett misbruk på nært hold, og selv om min lege påstår at jeg kunne spist en hel pakke til kveldsmat uten å stryke med, så er jeg fortsatt skeptisk til å pøse på.
Jeg vil ikke være en del av depresjon-generasjonen som ikke klarer seg uten si daglige dose.
Takke meg til sunn fornuft, og evnen til å eie sitt eget følelsesregister.
Hvertfall så lenge det fungerer helt utmerket.

Når din egen lege, begynner å tvile på sin egen dømmekraft, ved å skrive ut nye tabletter «du kan teste ut», hvem skal du stole på da?

Det finnes selvfølgelig to sider av en sak. Min lege vil kanskje si at han så kanskje desperasjonen i øynene mine (bak alle tårene vel og merke).
Desperasjonen etter å være normal. Som alle andre.
For er det en ting jeg har lært mens jeg har surret rundt innenfor mine fire vegger,
er at det er det normale jeg savner. Jeg vet ikke engang hva det vil si. Men jeg savner det.
Hva som er normalt, og hvem som er det, det vet jeg ikke. Men jeg tror jeg var en av dem.

Bare tiden vil vise hva som vil skje med meg. Med ME. Med depresjoner.
Jeg er i grunn glad jeg ikke vet.
Uansett. Jeg trakk vinnerloddet da jeg ble født i Norge.
Her har jeg det bra til tross for at jeg er syk. Og om jeg ikke har det, så er det alltids muligheter for en quick fix på blå resept.

Ole-mann
Bærer frukt
Bærer frukt
Posts: 3160
Joined: Thu Nov 12, 2009 20:24

Re: Depresjon?!

Post by Ole-mann » Mon May 05, 2014 19:47

Hei og velkommen til forumet enten du skriver startinnlegg på 1713 ord eller bare 2! :-)

Noen bruker antidepressiva og har nytte av det men det er sikkert noe å tenke nøye igjennom før man sier ja. Noen leger er for snare til å skrive ut slike medisiner og de er ikke flinke nok til å drøfte eventuelle bivirkninger.

Har du kommet i gang med utredning?

Momononicoca
Ny bruker
Ny bruker
Posts: 4
Joined: Mon May 05, 2014 17:39

Re: Depresjon?!

Post by Momononicoca » Mon May 05, 2014 20:28

Takk!

Jeg sitter fortsatt på mange spørsmål når det gjelder dette med utredning. Jeg er henvist til sykehus, men har fått beskjed om at jeg ikke er førsteprioritet (sikkert fordi jeg jobber 20% og delvis fungerer). Jeg stiller derfor langt bak i køen og kan ikke forvente time før tidligst februar 2015. Ellers har jeg vært til MR og tatt utallige blodprøver uten at det er funnet feil. Hvordan er det normalt at denne utredningen foregår? Legen har strengt tatt konkludert, ifølge hva han forteller meg, men han har ikke satt igang noen tiltak. Ta tiden til hjelp, sier han. Burde jeg forventet mer?

User avatar
Synne
Stamgjest
Stamgjest
Posts: 345
Joined: Wed May 08, 2013 08:55
Location: Akershus

Re: Depresjon?!

Post by Synne » Mon May 05, 2014 20:32

Hei og velkommen! Du skriver veldig bra og de er sikkert lurt å få ned en del tanker på papiret.
Det er en ENORM psykisk mental belastning å bli syk og ikke klare alt man ønsker å gjøre. - Det har ingenting med å være psykisk syk å gjøre. En psykisk belastning KAN gjøre deg psykisk syk, men antidepressiva som et enkelt og lettvint plaster - næh - enig med deg....

Jeg ville heller bedt legen om henvisning til psykolog. Sagt at livet mitt er snudd opp ned og dette er tøft å gå igjennom.

Jeg gikk litt i kjelleren etter at jeg fikk diagnosen bekreftet på sykehus. Kjøpte og leste boka "Frisk, og kronisk syk" og satt og leste og grein meg igjennom den. Jeg og mange andre ME pasienter går jo igjennom en sorgprosess. Det gjør en ikke nødvendigvis deprimert. Men kanskje man trenger litt hjelp til å sortere tanker gjennom sorgprosessen.

Før jeg fikk ME diagnose og hangla i mange år og ikke fungerte så ble jeg feildiagnostisert med angst. Og siden jeg (visstnok) hadde angst så hadde jeg visst sikkert depresjon i tillegg, de hang visst litt sammen fikk jeg vite. Så jeg gikk på milde antidepressiva i årevis for "sikkerhets skyld". Jeg tror at hodepinen som var kronisk i hele 2012 i alle fall delevis var pga de pillene. Jeg måtte slutte med dem etter råd fra nevrolog for å etter hvert skulle prøve noen smertestillende som ikke kunne kombineres, men det som fungerte litt (midlertidig) det var å kutte ut antidepressivaen. De nye smertestillende pillene gav meg kun bivirkninger.
Legene er så kjappe til å bagatellisere bivirkninger, men de kan være skikkelig kjipe og alvorlige.
Hvis du ikke vil avvise hele legens :" bedre psykisk helse kan bedre almentilstanden 10%" teori ville jeg anbefalt deg å skylde på redsel for bivirkninger og heller be om psykolog timer.
Mange ME pasienter tåler dårlig legemidler og får veldig store bivirkninger.

Når det gjelder utredning så tar det enormt med tid! Jeg ventet 6 måneder og etter endt utredning var det ....... Ingenting. Det måtte jeg finne frem til selv og nå etter ett helt år så begynner jeg å få litt hjelp. Man trenger helt enormt med tålmodighet. Både for å takle sykdommen og for å takle helsevesenet og ikke la oss starte med NAV... ;-)

Mye gode ressurser å finne på nettet. Aktivitetsavpasning!
If you get tired of everything in life, learn to rest, not to quit.

Ole-mann
Bærer frukt
Bærer frukt
Posts: 3160
Joined: Thu Nov 12, 2009 20:24

Re: Depresjon?!

Post by Ole-mann » Mon May 05, 2014 20:52

Har fastlegen din konkludert med mistanke om ME?

Utredning for ME bør foregå i henhold til fastsatte retningslinjer. Hvis du kontakter Haukeland Sykehus kan du be de å sende utredningsveileder til fastlegen. (Ring eller mail nevrologisk avdeling) Siden det er ekskluderingsdiagnose skal du utredes for relativt mye og det skjer gjerne på de store sykehusene, selv om det er fullt mulig å bli ferdig utredet på regionssykehusene hos nevrolog.

Det er et poeng når han sier at du skal ta tiden til hjelp for ting kan stabilisere seg etter en tid. Men jeg tror at de fleste av oss vil ha best av å få en konkret diagnose å forholde seg til. Det gjør deg kanskje ikke friskere men da har du et utgangspunkt.

Du burde forvente mer, synes jeg. Det er din helse, ikke legens. Det bør forventes av fastlegen at han har et klart mål for deg. Hvis symptomene stemmer med ME og det ikke finnes andre fornuftige svar bør du utredes med tanke på det og så komme i mål med en diagnose du kan forholde deg til.

Det tar dessverre lang tid hvis du skal innom ME-klinikken på ett av de store sykehusene. Ventetiden er veldig lang. Du kan undersøke selv hvordan det er på de regionale sykehusene eller spørre konkret om det her på forumet.
Momononicoca wrote:Takk!
Hvordan er det normalt at denne utredningen foregår? Legen har strengt tatt konkludert, ifølge hva han forteller meg, men han har ikke satt igang noen tiltak. Ta tiden til hjelp, sier han. Burde jeg forventet mer?

hufsamor
Groddfast
Groddfast
Posts: 1880
Joined: Tue Sep 11, 2012 07:40

Re: Depresjon?!

Post by hufsamor » Mon May 05, 2014 21:11

Hei og velkommen!
Du skriver godt.

Jeg er også glad for å bo i norge.
Hadde jeg bodd i feil land hadde jeg vel bodd under ei bru og fryst og sultet.

Momononicoca
Ny bruker
Ny bruker
Posts: 4
Joined: Mon May 05, 2014 17:39

Re: Depresjon?!

Post by Momononicoca » Mon May 05, 2014 21:27

Tusen takk for svar, og god hjelp! Jeg har innsett at man ikke får hjelp eller veiledning hvis man ikke spør, oppsøker, maser og graver :?

Da MR og blodprøvene ikke hadde noe nytt og melde, og jeg hadde vært gjennom ett større spørreskjema, endret han status på sykemeldingen min til utmattelsessyndrom, og det ble bestilt time til sykehuset på Notodden. De hadde visst spesialister på dette. Men som sagt; Jeg er heldig hvis jeg kommer inn der innen ett år.

Men hva skal til for å sette en diagnose? Hva slags tester/prøver må man gjennom? Og hvem kan utføre dem?

Jeg har også vært diagnostisert med angst tidligere, så det er vel derfor han trekker raske konklusjoner i den retning.

Har gått sykmeldt siden slutten av August i fjor, og nærmer meg faretruende fristen for å søke om arbeidsavklaringpenger.
Det å skulle forholde meg til NAV skremmer meg litt. Det har vært bare tull og tøys det lille jeg har erfart fra de kanten tidligere :|

User avatar
Synne
Stamgjest
Stamgjest
Posts: 345
Joined: Wed May 08, 2013 08:55
Location: Akershus

Re: Depresjon?!

Post by Synne » Mon May 05, 2014 21:34

Nettopp det at du venter på utredning på sykehus kan være det NAV trenger for å gi deg arbeidsavklaringspenger. Du må avklares med tanke på diagnose, du venter på time hos spesialist, du er ute av stand til å jobbe. Håper det går så greit som det bør gjøre. :-)
If you get tired of everything in life, learn to rest, not to quit.

Ole-mann
Bærer frukt
Bærer frukt
Posts: 3160
Joined: Thu Nov 12, 2009 20:24

Re: Depresjon?!

Post by Ole-mann » Mon May 05, 2014 22:22

Du har rett...det er best å ta tak i situasjonen selv slik at du får fortere svar.

Siden legen allerede har mistanke om utmattelsessyndrom og du i tillegg har gjort unna en del undersøkelser virker det som om du har kommet ett stykke på vei i forhold til å konkludere med ME. Noen sier at ME og "utmattelsessyndrom" er det samme men det er ikke fullt så enkelt.

Det er opp til fastlegen å vurdere helheten i situasjonen din, det vil si hvilke undersøkelser som må til for å kunne gi en konkret diagnose. Det kan derfor hende du tar MR, CT og blodprøver og så konkluderes det. For andre kan det bli mer omfattende med tillegg på CRT, ultralyd, EKG, EMG, psykolog, revmatolog osv, før det stilles diagnose. Det er slitsomt med en omfattende undersøkelse og noen fastleger henviser ikke videre til noe så omfattende, men da får du i hvert fall et svar.

Du kan prøve å søke deg inn på andre sykehus hvis du ikke vil vente så lenge.

Hvis fastlegen din støtter deg i prosessen blir det kanskje ikke så mye å tenke på i forhold til NAV. Det er jo mange forskjellige erfaringer i forhold til NAV. Enkelte har en fin og god dialog, mens andre strever.

Legger ved en lenke til et pdf dokument fra Haukeland. Det forteller litt mer om hvordan de mener utredning for ME skal foregå: http://goo.gl/iClEMG

Momononicoca
Ny bruker
Ny bruker
Posts: 4
Joined: Mon May 05, 2014 17:39

Re: Depresjon?!

Post by Momononicoca » Tue May 06, 2014 11:23

Takk for fine svar! :D

Internettjunglene er ikke alltid så lett å finne frem i. Hvertfall ikke når du ikke helt hva du skal søke etter. Er glad jeg oppdaget forumet, og er redd dere må slite med flere rare spørsmål fra denne kanten :wink:

User avatar
sytpeis
Bofast
Bofast
Posts: 1449
Joined: Sun Jan 09, 2011 08:41
Contact:

Re: Depresjon?!

Post by sytpeis » Tue May 06, 2014 12:06

Finnes ikke rare spørsmål, men det kan forekomme at det blir masse rare svar :D
http://wWw.MalEtterNummer.No
I find out a lot about myself by sleeping. Dreams, they are who I am when I’m too tired to be me.

Post Reply